H.M. Dronning Sonja

De fleste nordmenn vet at H. M. dronning Sonja er en meget ivrig turgåer – det finnes snart sagt ikke den fjelltopp i vårt langstrakte land som hun ikke har besteget. Ikke alene – hun vandrer alltid sammen med kjentfolk som kan fortelle henne om landskap og bosetning. Og i bagasjen har hun med seg et fotoapparat som hun bruker flittig, svært flittig, for å holde fast både utsikt og interessante planter, blomster, stener osv. som hun støter på. For naturen betyr mye for henne, og de mange opplevelser den har gitt henne, har hun altså dokumentert i sine utallige fotos.

Ett av de stedene hun har besøkt mange ganger er Svalbard. Hun har sagt at «det er noe med dette øyriket som er både større og mer stillferdig enn noen ord kan romme. Mer kraftfullt. Det må kunst til for å beskrive dette». Kanskje var det nettopp møtet med Svalbard som gjorde at dronningen tok skrittet ut og for første gang sto frem som kunstner? Det var i hvert fall på Svalbard at hun besøkt en smeltevannsgrotte under Scott Turner-breen, og ble fascinert av de usedvanlig vakre og forskjelligartede formasjonene hun så der. Hun fotograferte dem, slik hun pleide å gjøre på reisene sine. Da fotoene ble fremkalt og hun viste dem til maleren og grafikeren Ørnulf Opdahl, mente han at de var ypperlig egnet til å overføres til polymerplater slik at de kunne bearbeides til dyptrykk.

Alt kan tyde på at dronningen lenge hadde vært inne på tanken om selv å lage kunst, men motforestillingene hadde nok vært mange. Lot det seg forene med den oppgave hun hadde som dronning? Ørnulf Opdahl fikk henne overtalt til å gjøre et forsøk med det fotomaterialet hun hadde samlet fra Svalbard. Hun lærte seg hurtig denne relativt innfløkte teknikken og gjorde dette arbeidet selv. Og resultatet ble virkelig bemerkelsesverdig, fordi det viser bilder som kan leses som rent abstrakte uttrykk, samtidig som de faktisk bygger på naturlige former i en smeltevannsgrotte på Svalbard.

Dronningen laget åtte grafiske blad i dyptrykk med utgangspunkt i disse fotografiene, og ga dem ulike fargeholdninger som understreket og fremhevet formene. Disse åtte arbeidene ble sammen med åtte dyptrykk fra henholdsvis Ørnulf Opdahl og Kjell Nupen vist første gang på Henie Onstad Kunstsenter i 2012 med tittelen TRE REISER – TRE LANDSKAP. Deretter ble utstillingen sendt land og strand rundt. Det ble laget en mappe av disse trykkene som ble solgt til inntekt for The Queen Sonja Nordic Art Award. For det å få inntekter til dette fondet, var hele poenget med både utstillingen og mappene. Én av disse mappene er nå utstilt i H. M. dronning Sonjas avdeling på Galleri Lofoten i Henningsvær.

Disse arbeidene av dronning Sonjas føyer seg inn i en lang norsk tradisjon ved å ta utgangspunkt i naturen, slik hun har opplevet den på sine mange turer. Likevel er det ikke slik at bildene hennes i denne mappen uten videre «sier hvad (hun) har set», som Ludvig Karsten pleide å si. For selv om dette faktisk var tilfelle for de åtte dyptrykkene fra Svalbard, var mange av dem som så utstillingen, overbevist om at det dreiet seg om åtte abstrakte bilder av dronning Sonja. Og til en viss grad er dette også korrekt, fordi trykkene er mer abstraherte enn fotografiene. For de ulike grafiske teknikkene kan og vil nok til en viss grad bryte ned motivene og bli avgjørende for formspråket.

Den franske modernistiske dikteren Stéphane Mallarmé (1842–98) hevdet at en kunstners formspråk er som écume, skummet på vannoverflaten.

Hva det refererer til under overflaten, er ikke enkelt å finne ut av nettopp fordi det hvite skummet hindrer oss fra å se det som befinner seg under det. Men ofte oppdager vi i selve skummet noe annet som også er verd å se, ikke minst fordi skummet jo i en viss forstand er natur det og, samtidig som det lar oss få øye på ting som ikke ellers finnes rundt oss. I dronning Sonjas tilfelle er dette mer påtagelig fordi hun har gitt trykkene farger som ligger relativt langt borte fra dem som finnes i smeltevannsgrotten under Scott Turner-breen på Svalbard.

Dette skaper en spenning mellom den virkelighet som fotografiene fanget inn, og de dyptrykkene som henger på veggen i Galleri Lofoten, en ytterst fruktbar spenning som er typisk for den poetiske metaforen. For den fører sammen to former for virkelighet – i dette tilfelle formasjoner i en smeltevannsgrotte, og ulike farger som vi forbinder med helt andre aspekter av den verden som omgir oss, materiell eller åndelig. Av denne sammensmeltning oppstår noe helt nytt – «en besynderlig skjønnhet», som den franske dikteren Charles Baudelaire talte om. «Besynderlig» fordi den inneholder noe fremmed og ukjent som vekker oss, og hindrer oss i å gli inn i den sløve likegyldighet.

Dronning Sonjas kunstinteresse går langt tilbake i tiden – hun har blant annet studert kunsthistorie ved Universitetet i Oslo før hun ble en del av kongefamilien. Interessen er ikke blitt mindre etter at hun ble kronprinsesse og dronning, men den stilling hun har hatt og fremdeles har, har gjort det umulig for henne for eksempel å søke seg inn på Statens Kunstakademi. Slik sett har hun vært i samme situasjon som for eksempel Kitty Kielland eller Harriet Backer i siste halvdel av 1800-tallet. Som kvinner var et kunstakademi et lukket område for dem. Istedenfor fikk begge akademiets professorer eller andre kompetente mannlige lærere til å undervise seg.

Det samme har dronning Sonja gjort – kunstnere som Ørnulf Opdahl, Kjell Nupen, Hanne Borchgrevink, Tore Hansen og Magne Furuholmen har blant annet vært hennes læremestre. Veiledet av dem, har hun satt seg inn i en rekke ulike grafiske teknikker, og også blitt inspirert av dem til å arbeide med forskjellige aspekter av virkeligheten. Naturligvis kan vi se spor av alle disse kunstnerne i dronningens arbeider. Som man også så spor av lærerne i Kitty Kiellands og Harriet Backers tidlige malerier.For man må ikke glemme at dronning Sonja kom sent inn på kunstnerbanen – hun debuterte i 2011 i en alder av 74 år.  Kritikere har derfor antydet at hun ennå ikke har funnet frem til et formspråk som er helt ut hennes eget. Man kan for eksempel i grafikken som nå er utstilt på Galleri Lofoten se at hun i enkelte arbeider ligger nær Kjell Nupen, i andre Ørnulf Opdahl eller Hanne Borchgrevink osv. Dette er naturlig nok for en kunstner som kun har arbeidet som kunstner i åtte år. En slik innvending var rimelig nok innenfor modernismen som la så stor vekt akkurat på at en kunstner måtte finne seg selv og sitt eget uttrykk. Etter modernismen derimot har dette hatt mindre betydning. Det er tilstrekkelig å peke på én av landets fremste malere og grafikere, Bjørn Ransve – han har suverent hevet seg over den slags og operert i ulike formspråk fra forskjellige typer figurasjon til rene abstraksjoner. Det er likevel noen trekk som har fulgt dronning Sonja i de fleste av arbeidene hennes. For det første hennes iver etter å lære seg nye grafiske teknikker, og undersøke hva de kan tilføre henne som kunstner. Ved hjelp av dem kan hun – og det utgjør det andre trekket – få frem ulike spenninger og kontraster mellom natur og uttrykk. Noen ganger slik at resultatet blir mer abstraherte motiver, mens naturmotivet andre ganger komme klarere frem.

I Galleri Lofoten er det rikelige eksempler på begge deler. I noen av bildene har hun stilisert grenverk og gitt dem ulike fargeholdninger som gjør bildene ofte forbausende forskjellige fra hverandre, selv om motivet er det samme. I disse tilfellene laget hun variasjonssatser hvor vi er vitne til at det samme motivet gjennomløper forskjellige stemningsleier fra dur til moll. Andre ganger virker bildene som improvisasjoner over noen abstrakte motiver, løsere skissert og uten at et naturmotiv kan skimtes bak det hele. Her er écume, skummet, blitt tykt og så lite transparent at havbunnen er vanskelig å skimte. For det tredje – at dronningen har sans for det jeg vil kalle visuelle metaforer, dvs. at hun, som vi har sett ovenfor, fører sammen virkelighetsaspekter som egentlig ikke hører sammen, men som akkurat derfor utvider vår horisont.