Einar Berger
Lofoten med ekspresjonistisk pensel

I elleve år var han fisker, og det var et farefullt liv for en ung gutt som opplevde både stormer og forlis. Det var disse opplevelsene han til stadighet kom tilbake til og formidlet i maleriene sine.

Men ikke umiddelbart, for først ble han fiskehandler både i Svolvær og senere i Oslo. Men han var avgjort ingen forretningsmann, og brøt i 1826 med sitt gamle liv og bestemte seg for å bli maler. Han kom inn på en malerskole som den nordnorske maleren Ola Abrahamssen drev i Oslo, men sluttet etter bare ti timer. For han hadde, som han selv sa, hatt sin Damaskus-opplevelse som gjorde ham sikker på at han var født maler. Og han ga seg nå en ny tittel, Lofotmaler.

Som en autodidakt kunstner – han hadde bare gått 55 uker på folkeskole – arbeidet han også på en helt annen måte enn vanlig var. Han spikret lerretet fast på veggen og nærmest gjøv løs på det med pensel i hånd. Hjemme i Asker og uten noe landskap foran seg, malte han det Lofoten han selv hadde opplevet som barn og ungdom.

Eller som han selv sa: «Jeg behøver bare å lukke øynene, så seg jeg det hele for meg inntil minste detalj, og da er det bare å male løs». Slik betraktet han – på samme måte som Caspar David Friedrich på begynnelsen av 1800-tallet og Edvard Munch på slutten av samme århundre – kunsten som en «erindringens kunst». Begrepet er hentet fra den danske kunsthistorieprofessor Julius Lange (1838–1896) som ikke var opptatt av friluftsmaleriet, men mente at malerens arbeid i atelieret var det avgjørende.

Berger var i tillegg influert av de tyske ekspresjonistenes malerier som han hadde sett i 1932 på en utstilling i Oslo. Og senere også på reiser i Tyskland. Det kan forklare den djerve penselbruken hans, som vi kan se i et bilde som Hjemkomst – siste reis fra 1930-årene. Her er både himmelen, fjellene i bakgrunnen og særlig sjøen behandlet med kraftige penselstrøk i brune, gule, blå og grønne fargetoner. Fiskeflåten i havn (antag. fra 1930-årene) har også en røff penselbruk, parret med sterke lysvirkninger. Og ikke mindre dristig er Skipsbruddet fra 1937, men her ikke bare på det rent maleriske område, for også perspektivet er uvanlig, nærmest som sett fra et helikopter. Vi er vitne til fiskere i åpen båt på et meget opprørt hav etter et skipsforlis. Selv sa han at han flere ganger hadde opplevet akkurat slike uhyggelige hendelser.

Adskillig roligere er hans Røde seil (1930-årene) hvor han varierer de oransje seilene på de tre nordlandsbåtene som duver stille på sjøen. Seilene speiler seg i sjøen, men da i en litt annen nyanse, og også kveldshimmelen tar opp denne fargetoner og gir bildet en nesten monumental enhet. Også her er penselstrøkene klart markert, hovedsakelig vertikale på havoverflaten.

Berger hadde flere utstillinger på 1930-tallet i Oslo – blant annet på Blomqvist både i 1933 og 35. Fra disse utstillingene kjøpte både kong Håkon og kronprins Olav bilder av ham. Ellers stilte han ut over hele Vest-Europa og ble kjøpt inn av ledende museer som Jeu de Paume i Paris. Fordi han valgte gal side under siste krig, ble han glemt etter krigen og forsvant inn i mørket. Og det var ganske ufortjent.